11. februar 2012
Jeg har i mange år jobbet mot mobbing. Derfor er det underlig å selv å bli omtalt som psykopat, gal, bli saksøkt av nærmeste nabo og frosset ut av et helt sameie. Venner har i årevis sagt, hvordan orker dere? Godt spørsmål.
Så mange har flyttet. Fordi de ikke orker. For det virker. Mobbing, baksnakking og utfrysing virker. Mobbere er vant til å seire, kanskje lærte de det i skolegården? Mobbere er dyktige på å peke ut en og få med seg andre, men de blir i villrede når de møter den ene som ikke bøyer av. Som sier i fra. Selv mektige LO sjef Valla møtte til slutt sin Ingunn Yssen. Da var det over. Dere husker kanskje pensjonssaken (AFP), etter den ble Valla omtalt som en av norges aller mektigste. Ên modig kvinne veltet LO sjefen som bragte selve regjeringen i kne. Hun gikk fordi hun var en mobber, tenk det.
Paradokset i at mektigste leder i LO, en organisasjon som skal beksytte ansatte, selv trakasserer ansatte viser hvor kompleks mobbing er. Det burde jo ikke gå an! Men det går an og det skjer.
Jeg har sett miljøet på Sundbakken utvikle seg i 20 år, men greier ikke skrive balansert og interessant. Det er stadig nye saker. Nye urimeligheter. Vegg av holdninger. Jeg mangler ord for å si hva jeg mener om voksne, velutdannede, tilsynelatende ressurssterke og hyggelige mennesker som går sammen mot enkeltpersoner med baksnakking, latterliggjøring, tvangssalgstrusler, vold, saksøking og utfrysing. Jeg fylles med ubehag. Til slutt finner jeg kanskje ordene. I dag kan jeg ikke skrive om Sundbakken uten selv å fremstå som en mobber, og da har mobbingen seiret.